Foreldretvister

Ved samlivsbrudd eller skilsmisse oppstår spørsmålet om hvor barnet skal bo fast og hvilket samvær som skal være med den annen forelder. I tillegg kan det bli spørsmål om hvem av foreldrene som skal ha del i foreldreansvaret. I mange tilfeller gjør foreldrene avtaler som løser disse spørsmålene, uten behov for bistand utenifra. I andre tilfeller kan familievernkontoret hjelpe partene å bli enige. I de tilfellene heller ikke dette fører fram, kan det bli nødvendig å bringe saken inn for retten til avgjørelse.

Saker etter lov om barn og foreldre oppleves gjerne som svært krevende for de det gjelder. For uten at selve spørsmålet som skal avgjøres er av svært stor personlig betydning for de involverte, kan også fokuset på vedkommende som omsorgsperson oppleves som belastende. Videre samarbeid mellom partene kan også bli skadelidende som følge av det konfliktfokuset som en rettssak kan innebære. For alle parter, ikke minst barnet selv, er det en stor fordel om eventuelle uenigheter kan løses, uten at det kommer til rettssak.

Fast bosted

Når foreldre ikke bor sammen bestemmer barneloven § 36 at foreldrene har full avtalefrihet til å bestemme hvor barnet skal bo fast. Dersom foreldrene er uenige om fast bosted er det opp til retten å avgjøre hvor barnet skal bo fast. Retten skal som utgangspunkt fastsette fast bosted hos en av foreldrene. Det er kun dersom det foreligger særlige grunner at retten kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge, se barneloven § 36 annet ledd.

Samvær

Ethvert barn har rett til samvær med begge foreldrene, ifølge barneloven § 42. Den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos har også en lovfestet rett til samvær med barnet. Foreldrene kan selv avtale samværets omfang, jf. barneloven § 43. Andre enn foreldrene kan også ha rett til samvær. Dette kan for eksempel omfatte søsken, besteforeldre, steforeldre eller tidligere juridiske foreldre.

Barnets konvensjonsbestemte rettigheter - barnets beste

Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) oppstiller sentrale menneskerettigheter som også gjelder for barn. Barn har i tillegg særlige rettigheter i kraft av FNs barnekonvensjon (BK). Særlig relevant er barnets rett til respekt for familielivet. Retten til familieliv innebærer både en beskyttelse mot inngrep i familielivet, men også en plikt for staten til å legge til rette for barnets utøvelse og opprettholdelse av familieliv

Avgjørelser som omhandler barn skal alltid tas ut ifra hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48, Grl. § 104 og BK art. 3. Når barnet er i stand til å danne seg egne meninger om det saken omhandler har barnet rett til å bli hørt, jf. barneloven § 31. Barnets mening skal bli vektlagt etter alder og modning. Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkt, skal få informasjon og mulighet til å si meningen sin. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening.